Litt om å være ufrivillig barnløs..

Det er det tøffeste, vondeste og verste jeg har opplevd.

Det å ikke kunne få baby når vi vil, en ting som er en selvfølge lissom at de fleste ønsker seg en gang i livet skal være så vanskelig å få til for noen få prosent av oss.

Tenk så vondt å ikke klare å glede seg over venner som venter barn, for det du tenker er det skulle vært OSS..

Men sånn er det ikke blitt. Så har man masse babyting som man arver, det er jo som å mobbe på seg selv egentlig men så koselig å se på noen ganger også.

Så er det å få folk rundt oss til å forstå hvordan det er å være oss... Det er ikke lett. Har man ikke opplevd det så kan man heller ikke sette seg inn i det.

Vi hører om kjerringråd som har funka for noen, eller det å ikke stresse, slappe av, ikke tenk på det, pute under rompa etter en hyrdestund, spise gulerøtter og annanas eller varme fotbad?? Mannen bør spise sink for å øke kvaliteten. Alt dette hører man, men åssen vet man at dette funka for de som sier "det gjorde vi å så ble vi gravide" kan det ikke bare være tilfeldig?? det klaffa akkruat når de prøvde eller begynte med dette?? Jeg vet ikke jeg altså. Men er såå lei av å høre om hva jeg må gjøre, at jeg ikke må være så lei meg, at jeg må tenke posetivt. Verste jeg hører er "dere er jo såå unge, dere har såå god tid". Hva hjelper tid med når man ønsker seg det NÅ!!?? Eneste tid gir meg er mere tanker, mere sorg, mere savn.... Er det såå bra?? Men så er det en ting til, venninner som kommer " Aina, jeg må fortelle deg noe", " Jeg er gravid, det var ikke planlagt jeg vet ikke hva jeg skal gjøre det passe jo ikke nå dette hva syns du hva ville du gjort?" Hallo?? hvorfor spør MEG om det?? kunne du ikke heller rivi hjerte ut av bryste på meg å hakka det i biter??

Vi ufrivillig barnløse høres nok ofte ut som egoistike selvopptatte mennesker, men vi er ikke det! Men vi har en tung vanskelig ting som vi føler oss veldig alene om her i verden. ingen som forstår akkurat hvordan det er.

Jeg har ønska meg barn intenst siden jeg var 12 år, jah 12år! Men jeg var ikke så umoden og desperat at jeg bare ble gravid med en tilfeldig for å få et barn når jeg ville. Jeg venta på at den rette skulle dukke opp å når han endelig gjorde det sååå skjedde det ikke.. mannen min kunne ikke gi meg det jeg ønska meg mest her i verden, så jeg gifta meg med han<3>

Vi må vente på barnet vårt, en dag så vil det komme.. hvordan det kan vi ikke vite eller helt når. men barn får vi en vakker dag. Meg å Mannen min skal bli foreldre på en eller annen måte!

Men det er alikvel utrolig sårt å se på alle gravide damer rundt, å alle søte babyting man kan kjøpe. Vogner, senger og stelle saker. Det å kjøre stasjonsvogn uten å bruke mere en to seter. men en vakker dag skal det ligge ei vogn baki der å en Baby skal sitte i stolen sin bak og pludre.

Jeg Ville Død For Å Stå Med En Gravid Test i Handa Som Var Posetivt Og Som Endte I En Nydelig Liten Baby 8 Mnd Senere!!